En sykkeltur i Hoi An

En ettermiddag i Hoi An dro vi på sykkeltur. En av de fineste oppelvelsene i Vietnam!

Foto: Stine Klokkeide
Foto: Stine Klokkeide
Foto: Stine Klokkeide
Foto: Stine Klokkeide
Foto: Stine Klokkeide
Foto: Stine Klokkeide
Taxitur i solnedgang. Foto: Stine Klokkeide
Taxitur i solnedgang. Foto: Stine Klokkeide
Foto: Camilla Grünewald
Foto: Camilla Grünewald
En vannbøffeltaxi. Foto: Camilla Grünewald
En vannbøffeltaxi. Foto: Camilla Grünewald
Også sykkelister må stoppe for grønt lys. Foto: Camilla Grünewald
Også sykkelister må stoppe for rødt lys. Foto: Camilla Grünewald
Advertisements

En liten bit av Asia

En liten bit av Asia
Tatt fra kilroy.no

– Her er en sniktitt på reiseruta for de nyskjerrige, regner med at det er det beste av alt ;)

En gang i sommer/høst bestemte jeg og Stine at vi skulle på tur, hvor lenge eller hvor var vi ikke riktig sikker på, men Asia hadde ingen av oss vært i før. Valget endte på en liten tur innom Bankok for å så reise i Kambodia og Vietnam. Vi bestilte billetter i oktober og nå er vi her snart! Valget falt på en reise med Kilroy, hvor overnatting og transport er ordnet så vi bare kan slappe av og oppleve :) :)

Vi satser på å oppleve zippline i Bankok, templer og strender i Kambodia og litt av alt i Vietnam? Et av målene er iallefall å padle kajakk i Halong Bay og overnatte på en øde strand :D

Etter eviglang søking på nett og litt utspørring av erfarne backpackere så fant jeg fram litt ting å putte i sekken, altfor mye ting, alt fra kortstokk og truser til myggmiddel og plaster.

To dager til på jobb så blir det tur :)

Tre «ungdommer», tre dager i Trollheimen

Tre biler og tre «ungdommer» møttes på oppdal, den ene eldre enn den andre og den første eldst :P Etter frokost, shoppingrunde og ompakking av sekker var de klar for en tur. Det ble diskutert heftig hvor det skulle gås, opp og ned eller rundt og rundt, valgets kvaler i Trollheimen. Den eldste vant, det ble rundt. Den yngste var nok ikke helt med på tonene og sørget for en skikkelig kort første etappe. Viktigheten av bål var stor, så det måtte bli rundt tregrensa eller like over. De andre to var nok ganske enig da teltplassen ble satt opp rett ovenfor tregrensa etter to timer :p Mørket kom fort, men det ble funne fram ved i tide. Sjarlottlauken vart kutta opp med akkompagnement av Brimis dialekt og satte god smak på kyllinggryta som ble laget på bålet og primusen under stjernehimmelen. Teamwork :) Det ble konsumert god drikke og med en solbærtoddy med en liten knert i sovna de i teltet med månen og stjernene skinnende utenfor. Natta var den kaldeste soveposene har hatt i år, men ingen av dem frøys.

Som seg hør og bør våknet den yngste av dem først og sørget for å kikke hardt nok ned i soveposene til de andre så de våknet. Opp og ut i lyngen som var kledd i frost og sola som stod på himmelen, en tur ned for å hente vatten for å lage suppe med brød og rørossmør til frokost, luxus! Etter en sein morra i sola begynte de vandringa oppover og innover fjellet, et vann var målet for dagen. Mye vind og litt solgløtt gjorde til at de etterhvert pakket seg litt inn. Når de kom opp i høyden og snøen begynte å komme sammen med vinden pakket de seg enda mer inn. Nede ved vannet ble det en rast under en jervenduk, tjukk havregrøt med rosiner, kanel og sukker. Det smakte godt i en sliten kropp! Alle tre var enstemmig om at her var det ingen plass å være og bestemte seg iallefall til å gå over enda et skar, opp og ned noen hundre høydemeter. Den yngste av dem ville veldig gjerne slå leir i femtiden da den planlagte middagen denne dagen tok litt lang tid og det var godt med litt dagslys. Alle tre samstemte i at det var nok ingen problem. De gikk oppover og oppover i skaret, snøføyk og vind, høyere og høyere. På toppen klarnet det opp, muligens rakk de akkurat å ta et bilde før det tetnet til igjen med tåke og snøføyk.

Nedover bar det, det ble snakket litt om dagslys og skumring å det ble tatt en avgjørelse om å gå på. Om de kom seg ned i dalen var det nok mindre vind og kanskje tåka kjente sin besøkelsestid bedre der. De to yngste hadde vondt i knærne så det ble til at den eldste gikk i forveien for å se etter en teltplass, de to yngste så han fyke avgårde nedover den bratte fjellsiden. Når de alle hadde kommet ned i dalen og sett på den fancye gps’n bestemte de seg for å gå på enda litt til selv om dagslyset begynte å svinne og skumringen begynte å ta over. Det var bare to kilimeter ned til en hytte, der var det kanskje folk og kanskje varmt, iallefall flatt nok til å slå opp et telt! De gikk og gikk, underveis ble det annonsert avstand til bestemmelsesstedet for kvelden av den eldste som gikk i front. En forstuet ankel og noen gjørmehull ble undersøkt på veien ned, men de kom da fram samtidig med mørket. Det ble litt diskusjon om hva som skulle gjøres først av å slå opp telt og fiksing av mat, men begge deler ble det jo til slutt. Etter to-tre regnskurer ble matlagingen flyttet inn i teltet hvor maten også ble nytt. Pastaskruer og kjøttdeig etterfulgt av kremet kantarell. Regnet hamret på teltduken når de tre la seg for å sove.

Den eldste av dem sovnet med en gang og underholdt de andre to med lett snorking. Knær og hofter var såre og det var vått i teltet så på enkelte ble det ikke mye søvn. Den yngste av dem tok ansvar da hun syntes det var på tide å stå opp og greide å vente med og vekke de andre til klokken var kvart over 8. Regnet hadde stått på hele natten og fortsatte utover formiddagen. Det ble laget suppe til frokost og den ble inntatt med sjokolade til dessert. De var alle tre enige om at det faktisk fantes dårlig vær og at det var rimelig kjipt å skulle pakke sammen teltet og tingene i øsende pøsende regn for å så gå 13 km til turens ende, men det var ikke annet å gjøre. Pakkingen gikk i full fart og de la seg på bena over myrer og gjennom bekker. Når man først var blitt våt var det egentlig greit, for da var det bare å vasse gjennom. Kjappere på den måten… Den fancy gps’en ble med jevne mellomrom tatt fram for å sjekke avstanden til turens slutt, og det var en stille gjeng som trasket i retning bilen. Ordene som var brukt mest var kjeks og nøtter, mat som forøvrig ble inntatt ved sporadiske små pauser i regnet. Kanskje blir man mer sliten av å gå i myr når det pøser ned og man er våt inn i alle lag. At ull holder en varm uansett var den yngste i alle fall ikke sikkert på. De gikk og de gikk, alle så de fram til enden av stien der kjerreveien skulle begynne. Her var det kanskje noe annet enn elver og myrhull overalt. «Veien, veien veien» og «VEIEN» ble jublet da denne endelig viste seg mellom trærne. Tempoet ble satt betydelig opp og det pågangsmotet som lå under flere gjennomvåte lag med klær kom litt mer fram. I alle fall når det kom en bil; «Stram opp!» Den eldste av dem gjettet turens slutt med en feilmargin på to minutter, det ble altså ingen cred fra den yngste av dem, men kanskje fra den mellomste? På telefonene var det flere ubesvarte anrop fra bekymrede familiemedlemmer til den eldste, men de ble beroliget. De satte seg i bilen avsted til Oppdal for foring, den ene i trusen, den andre i ullstilongs og den tredje i dongribukse. Man kan ikke dra til «byen» uten dongribukse! Det ble litt oppstandelse da den i trusen skulle ut av bilen for å hente en bukse, det gikk da ikke an! Og det hadde blitt kaldt, så dongribuksen tok ansvar! De inntok et heller skrøpelig måltid på Peppes Pizza, noe som er et helt kapittel for seg selv og anbefales ikke. Avslutningen ble dessert på cafeteriaen, noe som var tusen ganger bedre!

Takk for turen! :)

Romsdalseggen

– Skrevet av Hanna Elisabeth

Årets fineste tur begynte kl 10 om morgenen fra Vengedalssetra etter en liten busstur fra Åndalsnes. Det var forferdelig kaldt nede i dalen, men da vi var kommet opp i sola, ble det klart at mine bekymringer om for lite klær var grunnløse. Vi brukte ca 2 timer opp dalen og opp ura til toppen av eggen, hvor vi ble møtt med en utrolig utsikt ned mot Romsdalen. Fantastisk! Derfra tok vi en avstikker opp til Blånebba, noe vi ble anbefalt, og som anbefales! Fantastisk utsikt og nærhet til Store Vengetind og Romsdalshorn. Dette ble da høyeste punkt på turen, 1320 moh. Dette ble feiret med brødskive med brunost og iskald te.

 
Etter nedstigning fra Blånebba gikk vi videre ned eggen mot turens nest høyeste punkt, Mjølvafjellet, 1218 moh. Fra avstand så ikke toppen noe avskrekkende ut på meg, men veien opp skulle vise seg å være turens kanskje luftigste og bratteste punkt. Sikret med kjetting på utsatte partier, og vi kom oss helskinnet opp. Derfra kunne vi nyte «spectacular 360 degree view» som brosjyren lovte med Trollveggen, Trolltindan, Kongen, Bispen, Dronninga, Molde, havet og Tustna i det fjerne.

Turen ned fra Nesaksla (715 moh), som er den siste toppen på turen, var hard på slitne ben. Ganske bratt. «E vi nede snart no, tror du?» Men utsikten var fortsatt fantastisk, så kjedelig ble det ikke. Men vi var så glade da vi kom ned til Åndalsnes sentrum etter 9 (!) timers tur at Camilla feiret med rulling på asfalten og jeg med nok et gledesrop.
Møre og Romsdals turistforening regner med over 10 000 besøkende på eggen i år, og turen har i løpet av de siste årene blitt en snakkis. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor den er blitt så populær. Denne turen hadde alt! Sol, klar høstluft, en fantastisk utsikt over et av Norges vakreste steder, spenning i luftige partier, og sist, men ikke minst, supert turfølge. Et minne for livet!


Takk for turen!

 

-en blogg i bilder