Kategoriarkiv: Topptur

Pole pole

Kilimanjaro, nesten 6000 moh og Afrikas høyeste fjell. Tilbragte romjula på vei opp med avklimatisering og nyttårsaften på toppstøtet. En helt fantastisk opplevelse der vi står i mørket på slaget 12, vi begynner å gå sakte oppover mens det ropes «hæppi ny yer». Skal ikke male det rosenrødt, det var tøfft, det var hardt, men det var en stor opplevelse og det manglet ikke på mestringsfølelse når jeg 1. Nyttårsdag stod på toppen! :D En fantastisk måte å gå inn i det nye året, 2015. image Første dagen gikk vi gjennom jungelen. image image Noen dager er det kjekt å være på tur… image Andre dager er det ikke fullt så kjekt… image Lava tower image Dag fire image Barancowall eller breakfastwall alt ettersom… image Gøy! image Første soloppgang i 2015 image Weeee! Toppen! :D image Takk for turen!

Advertisements

Tre «ungdommer», tre dager i Trollheimen

Tre biler og tre «ungdommer» møttes på oppdal, den ene eldre enn den andre og den første eldst :P Etter frokost, shoppingrunde og ompakking av sekker var de klar for en tur. Det ble diskutert heftig hvor det skulle gås, opp og ned eller rundt og rundt, valgets kvaler i Trollheimen. Den eldste vant, det ble rundt. Den yngste var nok ikke helt med på tonene og sørget for en skikkelig kort første etappe. Viktigheten av bål var stor, så det måtte bli rundt tregrensa eller like over. De andre to var nok ganske enig da teltplassen ble satt opp rett ovenfor tregrensa etter to timer :p Mørket kom fort, men det ble funne fram ved i tide. Sjarlottlauken vart kutta opp med akkompagnement av Brimis dialekt og satte god smak på kyllinggryta som ble laget på bålet og primusen under stjernehimmelen. Teamwork :) Det ble konsumert god drikke og med en solbærtoddy med en liten knert i sovna de i teltet med månen og stjernene skinnende utenfor. Natta var den kaldeste soveposene har hatt i år, men ingen av dem frøys.

Som seg hør og bør våknet den yngste av dem først og sørget for å kikke hardt nok ned i soveposene til de andre så de våknet. Opp og ut i lyngen som var kledd i frost og sola som stod på himmelen, en tur ned for å hente vatten for å lage suppe med brød og rørossmør til frokost, luxus! Etter en sein morra i sola begynte de vandringa oppover og innover fjellet, et vann var målet for dagen. Mye vind og litt solgløtt gjorde til at de etterhvert pakket seg litt inn. Når de kom opp i høyden og snøen begynte å komme sammen med vinden pakket de seg enda mer inn. Nede ved vannet ble det en rast under en jervenduk, tjukk havregrøt med rosiner, kanel og sukker. Det smakte godt i en sliten kropp! Alle tre var enstemmig om at her var det ingen plass å være og bestemte seg iallefall til å gå over enda et skar, opp og ned noen hundre høydemeter. Den yngste av dem ville veldig gjerne slå leir i femtiden da den planlagte middagen denne dagen tok litt lang tid og det var godt med litt dagslys. Alle tre samstemte i at det var nok ingen problem. De gikk oppover og oppover i skaret, snøføyk og vind, høyere og høyere. På toppen klarnet det opp, muligens rakk de akkurat å ta et bilde før det tetnet til igjen med tåke og snøføyk.

Nedover bar det, det ble snakket litt om dagslys og skumring å det ble tatt en avgjørelse om å gå på. Om de kom seg ned i dalen var det nok mindre vind og kanskje tåka kjente sin besøkelsestid bedre der. De to yngste hadde vondt i knærne så det ble til at den eldste gikk i forveien for å se etter en teltplass, de to yngste så han fyke avgårde nedover den bratte fjellsiden. Når de alle hadde kommet ned i dalen og sett på den fancye gps’n bestemte de seg for å gå på enda litt til selv om dagslyset begynte å svinne og skumringen begynte å ta over. Det var bare to kilimeter ned til en hytte, der var det kanskje folk og kanskje varmt, iallefall flatt nok til å slå opp et telt! De gikk og gikk, underveis ble det annonsert avstand til bestemmelsesstedet for kvelden av den eldste som gikk i front. En forstuet ankel og noen gjørmehull ble undersøkt på veien ned, men de kom da fram samtidig med mørket. Det ble litt diskusjon om hva som skulle gjøres først av å slå opp telt og fiksing av mat, men begge deler ble det jo til slutt. Etter to-tre regnskurer ble matlagingen flyttet inn i teltet hvor maten også ble nytt. Pastaskruer og kjøttdeig etterfulgt av kremet kantarell. Regnet hamret på teltduken når de tre la seg for å sove.

Den eldste av dem sovnet med en gang og underholdt de andre to med lett snorking. Knær og hofter var såre og det var vått i teltet så på enkelte ble det ikke mye søvn. Den yngste av dem tok ansvar da hun syntes det var på tide å stå opp og greide å vente med og vekke de andre til klokken var kvart over 8. Regnet hadde stått på hele natten og fortsatte utover formiddagen. Det ble laget suppe til frokost og den ble inntatt med sjokolade til dessert. De var alle tre enige om at det faktisk fantes dårlig vær og at det var rimelig kjipt å skulle pakke sammen teltet og tingene i øsende pøsende regn for å så gå 13 km til turens ende, men det var ikke annet å gjøre. Pakkingen gikk i full fart og de la seg på bena over myrer og gjennom bekker. Når man først var blitt våt var det egentlig greit, for da var det bare å vasse gjennom. Kjappere på den måten… Den fancy gps’en ble med jevne mellomrom tatt fram for å sjekke avstanden til turens slutt, og det var en stille gjeng som trasket i retning bilen. Ordene som var brukt mest var kjeks og nøtter, mat som forøvrig ble inntatt ved sporadiske små pauser i regnet. Kanskje blir man mer sliten av å gå i myr når det pøser ned og man er våt inn i alle lag. At ull holder en varm uansett var den yngste i alle fall ikke sikkert på. De gikk og de gikk, alle så de fram til enden av stien der kjerreveien skulle begynne. Her var det kanskje noe annet enn elver og myrhull overalt. «Veien, veien veien» og «VEIEN» ble jublet da denne endelig viste seg mellom trærne. Tempoet ble satt betydelig opp og det pågangsmotet som lå under flere gjennomvåte lag med klær kom litt mer fram. I alle fall når det kom en bil; «Stram opp!» Den eldste av dem gjettet turens slutt med en feilmargin på to minutter, det ble altså ingen cred fra den yngste av dem, men kanskje fra den mellomste? På telefonene var det flere ubesvarte anrop fra bekymrede familiemedlemmer til den eldste, men de ble beroliget. De satte seg i bilen avsted til Oppdal for foring, den ene i trusen, den andre i ullstilongs og den tredje i dongribukse. Man kan ikke dra til «byen» uten dongribukse! Det ble litt oppstandelse da den i trusen skulle ut av bilen for å hente en bukse, det gikk da ikke an! Og det hadde blitt kaldt, så dongribuksen tok ansvar! De inntok et heller skrøpelig måltid på Peppes Pizza, noe som er et helt kapittel for seg selv og anbefales ikke. Avslutningen ble dessert på cafeteriaen, noe som var tusen ganger bedre!

Takk for turen! :)

Romsdalseggen

– Skrevet av Hanna Elisabeth

Årets fineste tur begynte kl 10 om morgenen fra Vengedalssetra etter en liten busstur fra Åndalsnes. Det var forferdelig kaldt nede i dalen, men da vi var kommet opp i sola, ble det klart at mine bekymringer om for lite klær var grunnløse. Vi brukte ca 2 timer opp dalen og opp ura til toppen av eggen, hvor vi ble møtt med en utrolig utsikt ned mot Romsdalen. Fantastisk! Derfra tok vi en avstikker opp til Blånebba, noe vi ble anbefalt, og som anbefales! Fantastisk utsikt og nærhet til Store Vengetind og Romsdalshorn. Dette ble da høyeste punkt på turen, 1320 moh. Dette ble feiret med brødskive med brunost og iskald te.

 
Etter nedstigning fra Blånebba gikk vi videre ned eggen mot turens nest høyeste punkt, Mjølvafjellet, 1218 moh. Fra avstand så ikke toppen noe avskrekkende ut på meg, men veien opp skulle vise seg å være turens kanskje luftigste og bratteste punkt. Sikret med kjetting på utsatte partier, og vi kom oss helskinnet opp. Derfra kunne vi nyte «spectacular 360 degree view» som brosjyren lovte med Trollveggen, Trolltindan, Kongen, Bispen, Dronninga, Molde, havet og Tustna i det fjerne.

Turen ned fra Nesaksla (715 moh), som er den siste toppen på turen, var hard på slitne ben. Ganske bratt. «E vi nede snart no, tror du?» Men utsikten var fortsatt fantastisk, så kjedelig ble det ikke. Men vi var så glade da vi kom ned til Åndalsnes sentrum etter 9 (!) timers tur at Camilla feiret med rulling på asfalten og jeg med nok et gledesrop.
Møre og Romsdals turistforening regner med over 10 000 besøkende på eggen i år, og turen har i løpet av de siste årene blitt en snakkis. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor den er blitt så populær. Denne turen hadde alt! Sol, klar høstluft, en fantastisk utsikt over et av Norges vakreste steder, spenning i luftige partier, og sist, men ikke minst, supert turfølge. Et minne for livet!


Takk for turen!

 

Toppen av Norge

En helg i september var helt perfekt til å bestige toppen av Norge. Alle burde vel ha vært på Norges høyeste fjell? Vi kom fram sent fredags kveld å fant en passende teltplass blandt stenene utenfor Juvasshytta. Blandt stjerner sov vi godt den første natten. Frokost ble inntatt neste morgen før vi var klar for tur, vi skulle gå den første turen som startet klokken 09.00, det var vi ikke alene om for å si det slik
Selv om vi var mange som startet samtidig gikk det helt greit. Siden man skal gå over bre er man uansett avhengig av guide (ingen av oss hadde erfaring med å gå på bre) så det var like greit.

Hanna Elisabeth og Erlend klar for tur!

Toppen av Norge, Norges høyeste fjell eller Galdhøpiggen om du vil.


Tre glade mennesker ved foten av breen! Etter vi hadde tuslet en times tid kom vi til foten av breen og fikk innføring i hvordan stramme selen og hvordan avstand vi skulle holde på breen. Vi prøvde å karre til oss plasser i nærheten av hverandre, men det var flere med det målet så det ble litt vanskelig. Erlend og Hanna Elisaneth fikk plass ved hverandre, jeg gikk å tuslet langt fram i rekkene, noe som egenlti var helt greit. Med sol på bree uten solbriller så var det helt greit å gå å myse for seg selv. (Solbriller er et must!)


Toppen var som ventet full av folk. Noen drakk sjampanje andre spiste pølser, vi koste oss med brødskiver. Denne dagen var en av de mest besøkte i sesongen, om jeg ikke husker feil var det ca. 600 mennesker på toppen iløpet av denne dagen, blandt dem vi også vi tre :)

Takk for en fin tur Hanna Elisabeth og Erlend!

Tafjordfjella

 -Skrevet av Ragnhild Grimsvang

Det var en gang fire spreke ungdommer som skulle på fjelltur for å føle seg sunne!
Først var det om å gjøre å komme seg til fjells og da gikk turen for tre av disse spreke ungdommene med tog fra Trondheim til Dombås og så videre med den populære og flotte Romsdalsbanen, ned til Åndalsnes. På den sistnevnte strekningen oppførte den største av disse ungdommene seg som et lite barn i godtebutikken og broer (uten troll), fosser og fjell (Trollveggen og Romsdalshorn, for å nevne noen) ble beglodd med stor entusiasme.
Allerede på første etappen begynte den mellomste av disse ungdommene og bekymre seg for dagslyset; Hva om vi ikke kom opp til hytta før det var blitt mørkt? Det ble ikke akkurat bedre av at den lengste og fjerde spreke ungdommen ikke viste seg i Åndalsnes før ETTER at én pizza var konsumert på brygga, ett stykk skolisse var kjøpt , en kort, men interessant tur til togkappellet var gjennomført og diverse hopp og andre treningslignende ting var blitt testet ut og perfeksjonert til det ytterste (les den største spreke ungdommen perfeksjonerte, mens den minste bare fikk de andre to til å rulle rundt av latter!!). Tenk på dagslyset dere, tenk på dagslyset!! Omsider kom de seg i en bil og etter enda litt mer om og men (les: mat på bensinstasjon for sjåføren og en obligatorisk stopp ved en fin foss) ankom de Tunga.
Neste etappe var fra Tunga til Pyttbua, hvor de skulle finne ly for kvelden. Denne delen av turen suste av gårde, da de fire spreke ungdommene nesten løp hele veien opp! Lette som små geiter var deres føtter og i 2,5 time gikk det lekende lett. Men da de to mannlige ungdommene begynte å lokke med at de snart var fremme, ”bare over neste åskam nå”, ble det siste stykket en prøvelse for dem alle, da dette ikke viste seg å være tilfelle(de var ikke fremme) før en halvtime seinere. Men dagslyset holdt og de kom alle trygt fram til hytta.

Neste morgen våknet de fire spreke ungdommene opp til en solrik dag og fikk lære at alle som skulle samme vei som dem, hadde dratt flere timer i forveien. Ja, ja tenkte ungdommen, vi får klare oss selv da.. Med friskt mot og ikke fullt så tunge sekker trasket de fire sakte, men sikkert mot det store målet; Pyttegga på 1999m.o.h!
Allerede etter 300meter måtte de stoppe og den største spreke ungdommen måtte få forebyggende pleie av sine føtter. Videre tok de seg god tid og nøt både sola og hverandres selskap. Oppi ura satte de merker etter seg og fant både sine kommende gravsteiner og en sofa og sitte på. Nødproviant ble spist med stor iver og stemninga var på topp selv om de ikke så mye kunne skimte toppen enda. Noen drømte om et iskaldt bad, mens andre pratet alt for mye. Den lengste spreke ungdommen ble etter hvert forvandlet til en fjellgeit og hoppet fra stein til stein. Om det var grunnet provianten han fant som Roald Amundsen hadde plassert der eller om det var inspirasjon fra Aasmund Olavsson Vinje sitt dikt ”No ser eg atter slike fjell og dalar” er ikke godt å si. Men de nærmet seg toppen (i form av at de kunne se den) og de møtte også de Gamle som kom ned fra toppen og spurte om ikke de ble ”klare” av å gå så langt. Dette satte sinnene i kok hos ungdommen og det var like før de tok å stanget dem ned fra fjellet. Opp skulle de og ingen skulle fortelle dem noe annet!
Ryggene ble deretter rensket for sekker og nøtter ble slukt for å få nok karbohydrater til å nå toppen og oppover bar det. Gjennom ur og blåst, med nydelig og kanskje litt skummel utsikt for noen av dem. Og etter noen luretopper også der, nådde de plutselig toppen og kunne stolte stille seg på den vindstille toppen av Møre og Romsdals høyeste fjell. Høytidelige bilder ble tatt på varden på 2000moh. eller dinglende med beina fra en stein som noen av dem synes så ekstremt farlig ut.!!

Godt fornøyde startet de nedstigning som bestod av mat lagt igjen av Amundsen, denne gangen i form av Oreokake. Ellers ble en deilig varmlunsj bestående av lys lapskaus og pølser og laget av den minste spreke ungdommen og de koste seg alle med varm drikke og deilig sol. Plutselig blåste det opp og de kjappet seg nedover mens den lengste spreke ungdommen bare klaget på hvor kald han var på fingra og på hvor dårlig han var på å slikke (say no more..). Også på vei ned fortsatte den mellomste spreke ungdommen å fortelle nyttig informasjon som gjorde de andre tre smartere enn noen gang og ikke i det hele tatt irritert.
Vel nede drakk de kaffe/solbærtoddy og pleiet sine såre bein og hofter
og de var alle enige om at de hadde vært en FIN TUR!!